Browsing Tag:

#modigsammen

    Sannheten

    04/10/2018

    Lenge følte jeg at det var min feil at jeg hadde fått ME. Jeg følte at det var noe jeg hadde gjort galt; og at alle som var friske rundt meg hadde gjort alt riktig. Å være syk anså jeg lenge som synonymt med å være svak, og svak var det siste jeg ville være. Det ble så viktig for meg å overbevise meg selv om mitt eget verd, og jeg begynte å måle hva jeg var verdt ut i fra hvor mye jeg klarte å prestere. Skole, trening, sosialt og fjellturer; jeg presset meg gjennom det meste for å bevise for meg selv at jeg var like mye verdt som menneskene rundt meg.

    Innerst inne var jeg livredd. Med tiden ble jeg nødt til å avlyse flere og flere avtaler og jeg merket hvordan turene til treningssenteret ble færre og hvileøktene i sengen ble lengre. Fasaden jeg hadde satt opp for meg selv ble tyngre å holde oppe, og jeg merket at klumpen i magen vokste seg stadig større. På mange måter føltes det ut som jeg levde et dobbeltliv fordi jeg verken klarte å være ærlig med meg selv eller menneskene rundt meg om sykdommen min. Jeg bar på et dypt sår og en stor sorg; og jo dypere såret ble, jo bredere smilte jeg for å forsikre meg om at ingen skulle finne ut av sykdommen jeg holdt skjult.

    For snart tre år siden sprakk boblen og jeg ble sengeliggende, husbunden og isolert fra omverdenen. En mild grad av sykdommen gikk over til å bli alvorlig, og jeg så alle årstider passere forbi soveromsvinduet mitt. Jeg følte meg alene, skjør og redd nå som min største frykt hadde gått i oppfyllelse og jeg ikke lenger hadde noe eller noen jeg lenger kunne klenge meg fast til, høre hjemme hos, være en del av og identifisere meg med.

    Etter hundrevis av dager i sengen, og tusenvis av tanker som svirret kontinuerlig, begynte det gradvis å gå opp for meg at det var ingenting jeg trengte for å være meg selv. Jeg begynte å forstå at selv om det føltes som at alt hadde blitt tatt fra meg, så var jeg fortsatt den samme; og at det var ingen utdanning, sivilstatus, relasjon eller prestasjon som kunne gjøre meg mer hel enn jeg allerede var.

    Jeg begynte å bli glad i meg selv, og anerkjenne meg selv, for alle sidene av meg selv; uavhengig av alt rundt meg. Det gikk opp for meg at mitt verd var nøyaktig det samme uansett hvilken funksjonsevne kroppen min hadde. Alt annet enn selve livet ble plutselig så ubetydelig. Prestasjoner, utdanning, yrke, etternavn, gateadresse, kjønn, legning, hudfarge, hårfarge, nasjonalitet; alt mistet sin betydning når jeg nå visste at mitt verd var nøyaktig det samme, uavhengig av alle disse eksterne parameterne som jeg før hadde latt meg identifisere av.

    I dag ser jeg på verden med nye øyne. Jeg ser på mennesker med ny beundring; med økt empati og en ubetinget følelse av tilhørighet. Jeg søker mangfold fremfor å være redd den og forsøker å se meg selv i alle mennesker jeg møter. Jeg vurderer lenger ingen over meg og ingen under meg fordi jeg nå vet at vi er verdt akkurat like mye alle sammen.

    Uansett historie.

    Uansett forkledning.

    Uansett omstendighet.

    Og det er sannheten.

     

    Dette utrolig flotte innlegget er skrevet av Helene Urrang Jonassen om har bloggen heleneurrang.no. Om dere følger Kostholdsdamene snappen så har dere kanskje allerede hilst på henne. Tusen takk for at du er med og være #modigsammen Helene. 

     

  • #modigsammen

    Siden oktober 2017 så er det noe som har plaget meg. Noe jeg synes er trist og unødvendig, men samtidig noe jeg kjenner meg veldig…

    les videre...
    27/09/2018
  • De berørte

    Det er ikke tittel på en film enda, men det er et ord som angår mange. Veldig mange er De pårørende. Det er gjerne noe man tenker…

    les videre...
    26/09/2018